Han og jeg

I denne verden lever vi. Vi kom til livet som tvillinger, han og jeg. Men vi var forskjellige. Han var min fordel og jeg var hans ulempe. Vi levde sammen på tross av våre forskjeller, og vi var glade i hverandre. Han prøvde alltid å hjelpe meg til å tenke positivt, og var et lys i mine mørke dager.

Vi snakket om mange ting, og det var aldri stille i hodet mitt, for han nektet å stoppe, men det var helt greit for meg. Jeg skjønte godt at han ønsket at jeg ikke skulle være sur. Vi opplevde gode og dårlige dager sammen, somrer og vintrer, vår og høst. Han pleide å elske det da han forsto hvordan jeg tenkte, pleide å høre meg med glede og nølte aldri med å gi meg sine råd..



”Voks opp”: sa han engang til meg, ” Se på mot framtiden, slipp fri dine følelser, la din sjel fly i denne verden. Knus den tykke veggen av frykt mellom deg og samfunnet”. Han greide å gjøre meg snill, varm og sjenerøs mot de andre. ” Man må fortsette selv om man faller, taper, eller er sur. Man er ikke lat, og prøver alltid å bli flittig, særlig i begynnelsen av tenårene sine, men noen ganger er det uventede omstendigheter som hindrer en”, var hans motiv.



Da jeg ble 16 bestemte jeg meg for å bryte forholdet vårt. Jeg trengte ham ikke, for han var enda veldig ung. Jeg prøvde å kjempe alene i denne verden. Jeg kjemper fremdeles men jeg er ensom og savner ham. Han vil aldri forlate meg. Han lever i mitt hjerte og fremdeles hører jeg gutten som roper og leker på min fortids lekeplass. Han roper, ler og jeg gråter. Jeg skulle ønske at jeg kunne gå tilbake i tida og klemmer ham for alltid. Han vil alltid være hos meg, for han.... er meg.